Innsatsen som nåværende kommunestyre i Samnanger i Hordaland har gjort med barnevernet er etter hvert bra kjent.
- Sluttrapport – Gransking av tre barnevernsaker (Samnanger kommune, 15. april / 5. mai 2020)
Det kommer i et enda klarere lys sammenlignet med noen andre kommuner. Tre er omtalt nylig. Det er likeartede klager fra kommunestyringen i Årdal i Sogn og Lavangen sør i Troms:
- To barn budde der i tre veker – kommunen sit att med millionrekning (NRK Vestland, 2. desember 2020)
- Ned i knestående: Tidligere innbyggere koster den lille kommunen 73 millioner kroner (NRK Troms og Finnmark, 9. desember 2020)
De to kommunene mener det er urettferdig at de må betale for barn som deres eget barnevern har satt under offentlig omsorg, og vil ha staten til å ta utgiftene.
Den tredje, Sogndal, er kjent erstatningspliktig i tingretten:
- Sogn barnevern må betala erstatning i Bratteteig-saka (Grafen Media, 22. desember 2020)
I Lavangen har man latt barna til en familie bli «spredt rundt i landet». Å skille søsken er noe russisk barnevern ble dømt for av Den Europeiske Menneskerettsdomstolen (EMD) i 2020. Jenten som ble skilt fra sin far og søsken som liten (sak 2 i Samnanger, jf kommunens sluttrapport), fortalte til granskerne at hun var svært redd mens hun måtte bo på barnevernets institusjon. Sånt kan være relevant for klage til EMD for krenkelse av Artikkel 3 i Menneskerettskonvensjonen (EMK) om tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling, kanskje? Mange barn, i mange kommuner, som tas fra sin familie av barnevernet, opplever det på lignende måte.
Ordføreren i Årdal tror at utgifter kan hindre barnevernet i å foreta omsorgsovertakelser, og det mener man ville være ille.
Det mener Sogndal også, og har argumentert med at kommunen ikke burde være erstatningspliktig, selv når inngrepet gjøres uten rettslig grunnlag i fakta og barnevernet har grepet inn i en familie der det ikke var nødvendig. Dette har tingretten ikke akseptert, men viser til at det krenker barns og foreldres rettigheter etter EMK og dermed er ulovlig.
Sogndal kommune vil anke; man vil altså fortsette med samme slags barnevern som før, og å bruke penger på dette og på rettssaker for å rettferdiggjøre det:
- Ankar Bratteteigsaka til lagmannsretten (Sogn Avis, 29. januar 2021)
Kanskje de isteden skulle merke seg høringen i EMDs Storkammer den 27 januar i år, i nok en sak mot Norge?
- Abdi Ibrahim v. Norway (Den europeiske menneskerettsdomstol, 27. januar 2021)
En fjerde kommune, Vestnes i Romsdal, forsøkte i 2019 å drive igjennom en tvangsadopsjon som lagmannsretten hadde stoppet. I sin anke til Høyesterett ville Vestnes ikke beskjeftige seg med dommer fra EMD, skjønt en fersk dom derfra som felte Norge, nettopp gjaldt en annen sak av samme type i Vestnes:
- Jubler etter barnevernsdom: – Helt suverent (Dagbladet, 7. november 2019)
Anken fra Vestnes ble avvist behandlet av Høyesterett.
Ingen av de ovennevnte fire kommunene kan sees fra beskrivelsene å ha undersøkt seriøst om de har latt sine barnevern drive ulovligheter overfor familier. Presseartiklene viser klart nok hva kommuner ofte gjør: river ned familiers liv; påfører især barna store belastninger som kan gjøre dem vondt i årevis; hindrer samvær, hjelp og tilbakeføring; legger bevisst opp til brutte familiebånd og tvangsadopsjon med varig adskillelse fra foreldre og søsken. Det finnes fyldig med EMD-dommer, både mot Norge og andre land, for at nettopp slikt er krenkelser av elementære menneskerettigheter.
I Tysvær ble det i november 2019 fremlagt en svært opplysende rapport, skjønt ikke fokusert og konkret om hver enkelt sak. Men rapporten ble, etter først å være lagt på nettet av kommunen, øyensynlig fjernet igjen, og ingen videre utvikling kan sees å ha nådd media iallfall.
Selv uten veiledning fra EMD har Samnangers nåværende kommunestyre handlet anstendig og samfunnsbyggende; de har sørget for
a) å få foretatt en saklig granskning av konkrete barnevernssaker, saker som har vært ille for barn og familier;
b) at rapporten om granskningen ble publisert, slik at det kan bli synlig for alle at familiene er blitt galt og skadelig behandlet – ikke minst gjelder det barna;
c) å vedta å utbetale en oppreisning til de skadelidte;
d) å begynne arbeidet med å få etablert en ny type barnevern, som hverken fortsetter med gale holdninger og handlinger i eksisterende saker eller skaper nye saker av samme art.
De andre kommunene (og flere til) bør begynne å rydde opp på lignende måte. Når man er dømt av EMD, er man faktisk ikke bare forpliktet til «å lære av det» for fremtidig virksomhet, man har plikt til å rette opp krenkelser i eksisterende og eldre saker også. Dette er en del av EMK, som EMD forvalter og som alle land tilsluttet Europarådet er forpliktet til å følge. Hittil har staten Norge prøvet å vifte av de tallrike dommene mot oss som om de var bagateller og kun angikk formalia. Det er ikke tilfelle. Norge har nå i EMD og Europarådet fått status som gjentatt / vanemessig menneskerettskrenker (habitual offender).
Når disse kommunene er kommet dit hvor Samnanger er, vil det med stor sannsynlighet vise at barnevern som krenker dem det skal beskytte, har vært nokså ensartet rundt om i landet, og ikke skyldes tilfeldige enkeltfeil men skriver seg fra og styres av staten. Da er tiden inne til å slå seg sammen med Samnanger og forlange at staten betaler for den tragedien barnevernet har vært, i det videre løp med reparasjoner og erstatninger.
